- av PV -

Dette flyktige vesen var i Golden Dawn benevnt «Det høyere og guddommelige geni» (Higher and Divine Genious). Men ettersom den hellige voktende engel - Holy Guardian Angel - er blitt en mer innarbeidet betegnelse i våre dager, vil hellige voktende engel bli brukt i denne tekst.
Det er mye mystikk knyttet til dette øyeblikk: Når man får kunnskapen om - og har samtalen med - sin hellige voktende engel. Det skal liksom være øyeblikket man blir en ekte magiker. Når ens egen engel trer frem i bevisstheten, slår seg til; og samtaler. Og samtidig: Kanskje er det bare min bevissthet som spiller meg et puss? Dette er jo vitterlig noe som skjer inne i mitt eget hode. Hvordan kan jeg skjelne mellom min hellige voktende engel, og mitt eget, sleske ego? I så måte kan man bare stole på sin egen dømmekraft. Fordi så meget av en magikers arbeid foregår på et indre plan, er det spesielt viktig å være kritisk til egne opplevelser. Selvbedrag er lett. Lett og deilig. Derfor bør det unngås.

Finnes så en hellig voktende engel?
Eller er det bare jeg selv som samtaler med meg selv?
Golden Dawns betegnelse på dette fenomen; det høyere og guddommelige geni, kan tyde på at man skal se på hendelsen som en menneskelig, iboende egenskap.
En hellig voktende engel er mer å betrakte som et eksternt vesen. En ytre opplevelse, omfortolket til et indre plan.
Og er det jeg som lurer meg i den interne dialogen, så vil man antagelig med kritisk tenkning til slutt komme på bedre tanker, og avskrive myten om den hellige voktende engel som tull og eventyr.
I siste instans er det mitt eget valg som avgjør perspektivet. Og uansett perspektiv, dersom man velger et treff: Et møte med den hellige voktende engel krever jobb! Det er ikke noe som kommer bare fordi du ønsker deg det. Det finnes ritualer som skal lede til manifestasjonen av den hellige voktende engel som er beregnet å ta halvår...
Hvorom allting er: Den dagen kunnskapen oppstår og samtalen finner sted - manifestert eller astralt - kan erfaringen tolkes på mange måter. Jeg kan ha fått slik kontroll med min indre dialog at jeg endelig kan lytte til mitt høyere selvs stemme. Altså: Ikke noe som har med engler å gjøre. En psykologisk sperre er opphevet, og den del av meg som er erfaren og klok, taler til den lille drittsekken som spiller rollen til daglig. En slik vinkel kan sikkert ha mye for seg. Såpass mange har erfart at gode råd kan oppstå i ens tankestrøm når man har stilnet sin indre stemme; at den hellige voktende engels forklaring kan ligge her. Andre insisterer på at dette er et vesen som er utenfor en selv, en energi med egne tanker og mål. En energi som fremtrer med en engels uttrykk. Kanskje ikke akkurat med vinger og trompeter. Men med en eterisk fremtreden.

Og om tolkningen av hva samtalen er, er forskjellig: Muligheten for at det hele er et selvbedrag er alltid overhengende. De fleste mennesker fører en nærmest ubevisst, indre dialog med seg selv. Hvordan kan man skille ut en samtale med den hellige voktende engel fra den generelle tankestrøm? (Dersom engelen er manifestert gjennom f.eks. Abramelin-ritualet er problemstillingene annerledes.)
For noen vil opplagt selve rammen rundt det som skjer, fjerne all tvil. Man merker på hele atmosfæren rundt seg at noe spesielt er på gang.
Min personlige indikator på at erfaringen er genuin, er imidlertid at når det ikke er jeg som snakker, så brukes andre ord og vendinger. Annen måte å snakke på, rett og slett.
Men om den hellige voktende engel nå er ens eget høyere selv, eller en «virkelig» engel: Når alt kommer til alt er det ikke det som er viktig. Opplevelsen er viktig. Akkurat jeg velger dette perspektivet:

En engel er en ren og høy ånd. Utelukkende god i handling og i tanke. Det er et vesen av ubestemmelig kjønn. Min hellige voktende engel er i tillegg min. Den har et navn. Den er kledd i en drakt av en spesiell farge. Den opptrer på spesielle måter og i spesielle sammenhenger. Den kommer sjelden ubedt. Jeg kan velge å benytte meg av dens tjenester, eller jeg kan la være. Den er uansett min hellige voktende engel.

Samtalen om å være sin egen lykkes smed.

På en hvit lesesøyle ligger en oppslått bok. Min hellige voktende engel står ved siden av. Dens blå drakt faller fotsid mot det som er «gulvet» her. Jeg sitter. På en benk. Omgivelsene er skylagte.

- Hva er ditt liv? spør engelen.
- En velordnet tilværelse av arbeid, fritid og hvile. Svarer jeg.
- Et rakkel av rutiner? spør engelen videre.
(Rakkel? Jeg ville aldri sagt rakkel!)
- Et vell av gjentagelser? fortsetter min hellige voktende engel. - Et liv du kan utenat og kan leve i blinde? Si meg: Er du egentlig særlig lykkelig?
- Om jeg er lykkelig eller ikke, kommer vel an på hva jeg vektlegger i livet?
- Kløktig! applauderer engelen ironisk: - Du tror at lykke kommer av vektlegging? Er ikke lykke en følelse?
- Selvfølgelig er lykke en følelse! fnyser jeg. Engelen forlater søylen med boken og rykker nærmere. - Spørsmålet er hvordan denne følelse oppnås, sier jeg. - Eller kanskje heller: Hvordan den ikke skal kveles.
Engelen setter seg ved siden av meg: - Unt zu weiter...?
 

Så jeg fortsetter da selvfølgelig: - Jeg tror at i utgangspunktet er alle mennesker født lykkelige, og med en blind tiltro til livet. Gjennom oppdragelse, utvikling og opplevelser blir denne følelse bibeholdt eller svekket eller satt ut av funksjon. Jeg tror imidlertid at det er mulig å finne tilbake til mesteparten av lykkefølelsen. Og troen på at livet egentlig vil oss vel.

- La oss si at jeg for en tid godtar ditt forsvar for hvorfor du er lykkelig, sier engelen: - For ut av ditt resonnement kan jeg utlede at hvis det mot formodning ikke skulle gå en vel her i livet, så er dette den enkeltes feil?
- Hvordan skjebnen farer med folk i en generell sammenheng er det vanskelig å mene noe om, svarer jeg: - Alt i livet er et resultat av de valgene du tar, under de omstendigheter du tar dem. Det er klart det er en mengde mennesker på denne kloden, som ikke lever under optimale betingelser. For å si det litt rundt: Hvorfor det er slik, er sammensatt. Allikevel er det forferdelig alt for mange som aldri får mulighet til å ta de valgene som leder til lykkefølelse og et godt liv. Men det er alltid forskjell på å grave seg ned i dritten, og å flyte ovenpå den. Uansett situasjon og livsomstendighet.
Engelen reiser seg og går bort til søylen igjen. Stryker i et glimt over boksidene med høyrehånden.
- Lykke er også et valg? Ikke bare en følelse, men også noe man velger å være?
- Livsanskuelse i det hele er vel et valg? spør jeg tilbake.
- Det er jeg som stiller spørsmålene her, konstaterer engelen.
- Ikke til vanlig. Til vanlig er det faktisk jeg som spør. Nå høres det nesten ut som eksamen.

Engelen letter litt der ved søylen. Roterer langsomt en full gang rundt sin egen akse. Lander igjen.
- Dette er ingen eksamen. Du har for lengst strøket til eksamen. Du har forhåndsstryk på alt du måtte finne på å gå opp i.
- Du forsøker å være morsom?
- Det er stadig meg som spør! Du må ha lest Nietzsche. Medlidenhet er ikke lenger noe man har til de av sine medmennesker som lider? Det er nemlig deres egen skyld?
- Fint at du i alle fall henger på et spørsmålstegn, parerer jeg. - Dessuten har vi vel begge sans for at mennesker vil utvikle seg, og er dermed på linje med Nietzsche? Hva jeg vil velge å legge av meg er Nietzsches arroganse og til dels forakt for sine medmennesker. Hvordan man innretter seg i det livet man får, er imidlertid etter mitt syn et valg. Man kan - til tross for medfødt temperament - velge å se positivt på tingene. Man kan også velge å la være å gruble over det som skjer en. Særlig over det en ikke kan gjøre noe med. Det er i tillegg mulig å unngå å bekymre seg over forferdeligheter som kan inntreffe i fremtiden. I det hele tatt: Være sin egen lykkes smed.
Jeg forstår at jeg er i en forholdsvis privilegert livssituasjon, der jeg personlig har større muligheter enn mange andre. For meg er det fortsatt et mysterium hvordan livet kan komme med så mye lidelse for enkelte.
Dette hindrer dog ikke at min grunninnstilling til spørsmålet er uendret.

- Når du da står foran tusen skjeletter av barn i en av Afrikas sultkatastrofer, fortsetter min hellige voktende engel ufortrødent, - så undrer du deg over mysteriet i lidelsen? Tror du de barna har valgt å sulte?
- Du stiller to spørsmål på samme tid. Til det første: Jeg ville ikke undret meg over lidelsens mysterium. Om det var mulig ville jeg handlet. Om ikke annet; så løpt derfra. Til det andre: Det finnes noen få tidspunkter i livet da det ikke er mulig å velge: Når du er i en situasjon der andre tar valgene for deg, og gir deg konsekvensene. Eller når du er utsatt for en katastrofe. Som afrikanere er med jevne mellomrom. Da har du ikke annet valg enn å følge begivenhetene.
Men dette er egentlig en annen diskusjon. Dette er diskusjonen om hvorfor den utviklede verden lar alle de andre gjennomleve katastrofe på katastrofe.

- Lykken i livet er forbeholdt de hvite europeere og enkelte asiater?
- Jeg tror Gud vil at alle mennesker skal velge det rette og være lykkelige?
- Du antar, hevder engelen. - Dessuten er det stadig meg som stiller spørsmålene. Det er ikke Gud som er menneskenes lykkesmed. I alle fall ikke ifølge deg. Det er menneskene selv. Enkeltindividet er overlatt å ta de riktige valgene, og finne sin lykke ved det. Bortsett fra barn og umyndige, og dem som er rammet av katastrofer. De er fritatt. Hva med de undertrykte?
- De er undertrykte. Om de undertrykte er mange nok, er de en formidabel makt. Svært få undertrykkere vil klare å opprettholde sitt trykk over bestemte og handlekraftige mennesker. Grupper er imidlertid så altfor lette å kue. Menneskedyrets naturlige flokkinstinkt kommer hendig inn i så måte. Målt opp mot en kraftfull leder ser gruppen mye lettere sine svakheter enn sin styrke. Bare ved å bli bevisste sin egen styrke, kan undertrykte frigjøre seg fra undertrykkerne.
- De må med andre ord ta et valg?
- Nettopp.
- Takk for i aften. Engelen fløy.

Samtalen om døden

En benk. Stadig på en sky. Denne gang skimrer Livets Tres ti sefirot i de østlige skyer.
- Fortell meg om døden, forlangte jeg der. Den hellige voktende engel hevet et øyenbryn i min retning. Tok et øyeblikk frem vinger og ristet på fjærene. Vingene løste seg opp. Engelen inntok den vante plass ved siden av sin midjehøye lesesøyle. Der en oppslått bok også materialiserte seg.
- Døden er noe menneskene på jorden har foretrukket å skyve nokså langt i bakgrunnen, svarte den til slutt.
- Bare to ting i livet er sikkert, fortsatte den; at det hele tiden forandrer seg. Og at man dør av det. Menneskebarnet har imidlertid vanskelig for å forholde seg til begge disse tingene. Et gjennomsnittsmenneske (og ja, jeg er fullt klar over at jeg generaliserer, sa engelen i parentes;) vil helst at livet er noe statisk. Der alt er som det alltid har vært (bare det er en livsløgn som avsløres ved enkel ettertanke). Og at døden er noe som bare rammer alle andre.
- Hva er da det å dø? spurte jeg.
Engelen hevet det samme øyenbryn en gang til.
- Døden er et av livets mysterier. De dypeste av disse mysterier åpenbares bare for den som erfarer opplevelsen det er å dø. De kan ikke forstås av et menneske som lever i en kropp. Det er ikke viktig at menneskene forstår hva det er å dø. Det er derimot viktig at menneskene tar inn over seg det faktum at de skal dø, snart eller om veldig lenge, og forholder seg til døden som en naturlig del av livet.
- Er det et liv etter døden?
- Svaret, belærte den hellige; - tilhører mysteriene. Spørsmålet er hva du tror. Hva finner du mest sannsynlig?
- En forestilling om et liv etter døden, kan være en måte å trøste seg på? For slik har vi elsket livet, at vi vil det skal fortsette også etter at kroppene våre har sluttet å fungere. Et liv i sjelenes paradis. Og alle religioners tro på at det er et liv etter at dødens port har slått igjen bak oss, er bare en måte å trøste menighetene på. Egentlig blir det evig sort når kroppen dør. Bevisstheten slås av. Ute av sirkulasjon. Gravd ned eller brent. Spiller ingen rolle. Det er slutt for dette menneske. Det er dødt. Ikke eksisterende.

- På den annen side, fortsatte jeg, - kan en slik ende gjøre det lettere å tro? Dersom alt går i svart i  dødsøyeblikket, får man neppe tid til å angre på at man hadde bygget seg luftslott om et liv i den hinsidige? Blir det tid til å tenke: - Søren! det var ikke noe etterpå allikevel! Da står man fritt til å tro hva man vil. Ingen tid til etterpåklokskap over at man tok feil når det gjaldt en av livets store gåter. Er det et liv etter døden?

Jeg viftet med en finger.
- Kom ikke drassende med det om dødens mysterier. Jeg resonerer.
- Så jeg fortsetter: Spørsmålet om en etterdødlig tilværelse opptar en sentral plass i alle verdens religioner. Alle religioner enes om at det er en slik tilværelse. Og i stedet for å se på det som en trøst; så kan man velge å se på det som en styrking av sannsynligheten for at det virkelig forholder seg slik. Og ikke som en hvit løgn for at menneskene skulle se sin ende mer fortrøstningsfullt i møte.
- Hvilket de fortsatt ikke gjør, innskjøt engelen. - Menneskene kan ikke forene seg med eller elske sin død før de forener seg med og elsker sine liv. Engelen banket pekefingerspissen ned på den oppslåtte boksiden.
- Men om vi nå etablerer som fundament at det finnes en etterdødlig tilværelse; hvordan fungerer den? fortsatte jeg.
- Jeg synes fortsatt det er viktigere å forholde seg til det ene faktum at du skal dø, forsøkte engelen.
- Jeg er en okkult student, svarte jeg. - Okkulte studenter vet at de skal dø. En sideeffekt ved dypere, okkulte studier er i mine øyne en forberedelse til det å dø. Denne samtalen betrakter jeg som et ledd i disse forberedelser. Jeg er mer interessert i å fabulere over: Er reinkarnasjon en sannsynlig eller en usannsynlig ting? Sett i forhold til mer kristne, islamske synsmåter om ett liv, en død, en evig herlighet til dommens dag og de rettferdiges oppstandelse?
Hva man skal tro om et kretsløp av fødsel og død for hvert enkelt menneske, vil betinges av hvordan man tolker sjelens oppgave. Dersom man synes at sjelen har noen oppgave?
- Hva er sjelens oppgave? spurte vokteren. Nærmest bare for å delta i samtalen.
- Sjelens oppgave er å samle erfaring. Slik at den kan bli fullkommen, og forenes med det guddommelige.
- Da, la jeg på: - kan det være en fordel å ha flere liv til rådighet. Hvilket igjen kan tale til fordel for at sjelen reinkarnerer til den enten kan forene seg med guddommen, eller blir tatt ut av sirkulasjon som et håpløst tilfelle.
- Dersom noe sånt ville hende en sjel utsprunget av Gud, innvendte engelen overfor den siste påstanden.
- Hva mener du med det, ville jeg vite.
- Ingenting, svarte engelen. - Absolutt ingenting. Fortell meg heller hvordan okkultisten forbereder seg på å dø?
- Ved å bearbeide sin angst overfor døden, svarte jeg. - Ved hele tiden å ha bevisstheten at livets mål er å dø, uten å bli en pessimistisk dommedagsprofet av den grunn. Å lære seg å se på døden som en naturlig ting, og føle glede ved livet fremfor en frykt for døden. Og å forstå at det ikke bare er å knipse med fingrene, og så er angsten vekk.