Noen år er gått siden det ble bestemt å gjenopprette Ordenen av Det Gyldne Daggry i det ytre, et hermetisk selskap hvis medlemmer lærer den okkulte vitenskaps prinsipper, og utførelsen av Hermes' magi; ettersom flere eminente adeptis bortgang i løpet av århundrets siste halvdel, hadde forårsaket et midlertidig opphold i arbeidet.

Fremst blant disse adepti var Eliphaz Levi, den største av moderne franske magikere; Ragon, forfatter av flere klassiske bøker om okkulte temaer; Kenneth Mackenzie, som skrev frimurersk leksikon; og Frederick Hockley, berømt for sitt arbeid med krystaller og sine manuskripter. Disse og andre samtidige adepti mottok sin kunnskap og kraft fra tilsvarende og endog dyktigere forgjengere, dog med en mer skjult eksistens. Flere av dem fikk også del i doktrinene og systemene innen teosofi, hermetisk vitenskap og høyere alkymi, av en lang serie utøvende arbeidere; hvis opprinnelse er sporet til brødrene R.C. i Tyskland, en sammenslutning grunnlagt av Christian Rosenkreutz og hans brødre så langt tilbake som 1398.

Valentin Andrea, den tyske teologen og mystikeren, har i sine arbeider, publisert i og etter året 1614, etterlatt oss en beretning om R.C. selskapets doktriner, og eksoteriske ledelse. Men til og med gjenoppblomstringen av mystisismen var bare en ny utvikling av de kabbalistiske rabbiers betydelig eldre visdom, og av den hemmeligste kunnskap av alt: Egypternes magi, som Bibelen selv forteller oss at Moses, det jødiske systems grunnlegger, var innviet i.

Gjennom den hebraiske kabbala, har vi virkelig tilkommet mer av den gamle visdom, enn fra noen annen kilde. For det må huskes at hebreerne en gang ble opplært av egypterne, og på et senere tidspunkt av de kaldeiske vismenn fra Babylon. Det er for øvrig et meget merkelig faktum at de klassiske nasjoner, den greske og den romerske, bare har overlevert den gamle magi i korte glimt, hvilket er svært bemerkelsesverdig fordi grekerne tok makten over både Egypt og Rom, det greske imperium og jødenes land. Grekerne lyktes virkelig med å få del i egypternes mysterier. De elyseiske mysterier var kopier av de eldre og mer høytidelige Isis, Osiris og Serapis seremonier, men  manglet egypternes sanne magi, og videre bevarer klassikerne bare svake glimt av selv de elyseiske hemmeligheter. Disse glimt tjener dessuten til å avdekke det faktum at de elyseiske elever var delvis uvitende om de isakske mysterier, hvilket bruken av ordene Knox Om Par, er et bemerkelsesverdig eksempel på: De kjente ikke betydningen av ordene, ordene var bare den greske inkantasjonen av de virkelige egyptiske ord, hvis betydning har vært hemmelig i århundrer.

Således er neofytens 0=0-grad gitt egyptisk karakter og symbolikk. Videre i de høyere grader, vil et oppmerksomt studium avsløre mye av kulturens kilde, og illustrere den avdøde Eliphaz Levis utsagn, mannen som gjennom sin kunnskap og sitt arbeid atter har popularisert det okkulte studium.

Vår første orden består av en gruppe på fire grader neofyten kan få adgang til i rekkefølge, når tilbørlig godkjent av de høyst ærede ledere, og etter å ha vist å være i besittelse av tilstrekkelig dyktighet og kunnskap. Over de fire første grader, danner tre grader av adepti den andre orden; disse har myndighet til å innvie studenter i de lavere grader, og kan utstede fullmakter for templer som eksempelvis Isis-Urania. Men høyest av alle i dette eldste av systemer, er de store herskere over det hele, som hver for seg oppbærer og regjerer den tredje orden, de som innehar de tre magiske titler av heder og overhøyhet. Disse representerer sefirots overjordiske triade, og er tilslørte og utilnærmelige for uinnvidde, unntatt for lederne blant våre adepti. I tilfelle en ledig plass i den tredje orden, oppnås denne ettertraktede overhøyhet av den lærdeste leder og den mest anerkjente adeptus ved forordning. G.D.s system er slik bygget på sefirots dekade, de ti guddommelige utstrømninger, som vist i hebreernes gamle kabbala, hvis lærde var opplyst av den gamle verdens høyere magi. Gradene i den første orden vil vise seg å være av hebraisk utforming, og med den tid brakt av åpenbaringen av Christos, Tifaret, Microprosopus' skjønnhet, reflekteres kristen design i de høyere grader.

Neofytens grad, og den 1., 2., 3. og 4. grad, som det herværende Isis-Urania tempel er autorisert å skjenke, etter passende eksaminasjon og godkjennelse i hvert tilfelle; innehar ritualer og hemmeligheter mottatt fra de høyeste adepti, plassert av dem i h. æ. frater 'S Rioghail Mo Dhreams varetekt, en eminent kabbalist, hermetisk student og magister i Soc. Ros. in Anglia, for revisjon, og for å gjøre dem passende for dagens engelske studenter.

Alene ordene og arbeidsmåtene er revidert. Det sefirotiske systems fundament, og den forholdsvise avhengighet mellom systemets ulike deler; de hemmelige navn og referanser, er urørt og uendret fra det siffermanuskript som ble overlevert h. æ. frater Sapere Aude, 5=6, (hvis motto den gang var Quod Scis Nescis), selv en adeptus og honorær magus i Soc. Ros. in Anglia, noen år tidligere; av en høyst eminent og opplyst hermetist (siden død), hvis titel var frater Five Momor Lethi. Han hadde i mange år vært i kontakt med prominente, britiske og utenlandske adepti, og kunnet glede seg over rikelig tilgang til Eliphaz Levis verker. Denne manuskriptsamlingen er siden blitt supplert med en variert samling manuskripter hovedsakelig i siffer, som enten er gitt eller lånt til templets ledere av våre kontinentale fratre og sorores.

Nevnte manuskripter gir adepti som forstår meningen i de okkulte hemmelighetene, evnen til å utvide ordenen av det G.D. i det ytre, selvfølgelig etter godkjennelse av ledere av den andre orden.

Denne godkjennelse ble gitt av h. æ. soror Sap: Dom. Ast i Tyskland: Fratre Quod Scis Nescis, S Rioghail Mo Dhream og Magna est Veritas,¹ Supreme Magus i Soc. Ros. in Anglia, ble tilbørlig instruert å videreføre ordenen i England, og dette tempel ble innviet som en etterfølger til Hermanubis No. 2. Et tempel som hadde opphørt å eksistere, fordi alle lederne avled.

Tempel No. 1, Licht, Liebe, Leben, er en gruppe kontinentale mystikere, som ikke har hatt for vane å utføre seremonier i åpen losje, men har overført gradene hovedsakelig privat, og i nærvær av bare to eller tre medlemmer. På grunn av dette er det ingen nøyaktige kartotek over navn og grad på alle medlemmene, og templets representanter kommuniserer med stor forbeholdenhet.

Ganske raskt etter opprettelsen av dette tempel nr. 3, ble det gitt tillatelse til å opprette Osiris tempel nr. 4 i Weston Super-Mare, under ledelse av vår høyt ærede frater Crux dat Salutem, og England vest er overlatt i hans varetekt. Omtrent samtidig åpnet Horus tempel nr. 5, under ledelse av den høyt ærede frater Vota Vita Mea, i Bradford i Yorkshire. Disse tre templer har nå medlemmer ikke bare her til lands, men også i De Forente Stater, Hindustan, Palestina, Danmark, etc.

Det vil være passende om jeg nå gav dere navnet på vår orden på ulike språk: På hebraisk er titelen Chabrath Zerek Aour Bokhr, som betyr selskapet av daggryets skinnende lys. Mens latin fremdeles var i universell bruk blant kultiverte personer, var navnet Aurora. På gresk, Eos Chryse. På fransk L'Aude Doree. På tysk er titelen die Goldene Dämmerung.

Jeg vil henlede oppmerksomheten til Rosenkreuzselskapet, som ble omorganisert av frater Robert Wentworth Little, en mysterienes student, assistert av frater dr. W. R. Woodman, kaptein F. G. og dr. Kenneth Mackenzie. Dette selskap, som har forgreninger i England, Skottland og USA, fortsetter den rosenkreuzke form for innvielse, overdratt for hundre år siden til England, og nevnt av Godfrey Higgins, i hans berømte arbeid The Anacalypsis, or an attempt to withdraw the veil of the Satic Isis.

Frater Little studerte arbeidene til Levi, og var også en eminent frimurer. Det Rosenkreuzselskap ledet av Little, ble med overlegg overveiende frimurersk. På den måten brøt man forbindelsen med de mange eminente adepti som ikke hadde vært håndverkere.

Historien forteller oss om herlige mentale erobringer gjort av menn som Basil Valentine, Artephius, Nicholas Flamel, Pastellus, Petrus of Abano, Cardan, Gaffarelli, Jacok Bohen og Robert Fludd. På samme tid ser ikke Rosenkreuzselskapet noen verdi i kvinners okkulte forskning. Dette er i så fall en fornyelse av de gamle mysteriesystemer, de som eksempelvis fantes i templer til Isis, der prestinner og jomfruprofeter var fremstående tjenere.

Jeg ønsker sannelig å påkalle spesiell oppmerksomhet til det faktum at i de gamle kodeskrevne manuskripter; der henvisninger er gjort til fratre og sorores, forekommer i mange tilfeller ordene «han» og «hun». Dette viser at i eldre tider, som i dag, steg kvinner til høy grad og ferdighet i ordenens hemmelige kunnskap.

Historien tier ingenlunde stille om kvinners suksess i okkult forskning. Nevnes kan Pernelle, Nicholas Flamels kone og samarbeidspartner, likeså Martine Bertheran, ledsager til baron Jean de Chatelet, som døde omkring 1645, og om enken: Som ble medstudent og inspirator for Johann Georg Gichtel, som i ettertid symboliserte henne som Sophia - himmelsk visdom, som ble berømt som teosofisk mystiker, og som døde i 1700. Dagens okkultister trenger ikke bli minnet på den store hermetist og teosof, dr. Anna Kingsford, som døden alt for tidlig berøvet oss. Hun var så sannelig opplyst av lysets sol, og ingen som har hørt henne foredra, eller diskutere de hemmelige doktriner, vil noensinne glemme hennes kunnskap, hennes veltalenhet, skjønnhet, eller hennes eleganse. Eller madame Blavatsky, lederen av Teosofisk Selskap, den esoteriske buddhismes moderne profet. Intet okkult system, uansett hvor ulik den foretrukne vei til visdom er, kan i henne unngå å gjenkjenne en mesterhjerne i en kvinnes kropp.

Soc. Ros. i Anglia er, i noen grad, eksoterisk i de lavere grader, dets anliggender ivaretatt av adepti (en indre sirkel) som fortsatt besitter R.Cs hemmelige kunnskap, dessuten det engelske selskaps spesielle, skjulte og hemmelige informasjon. Et selskap adskilt fra GD, selv om de beveger seg langs parallelle linjer.

Soc. Ros. og dets forgreninger i flere land, og G.Ds orden, har begge samme opphav og forgjengere. Det ene utviklet til et maskulint og frimurersk system, mens Det Gyldne Daggry beholdt den gamle og mer utbredte basis, å motta alle bona fide studenter, rike eller fattige. Og uten hensyn til kjønn og uten å blande seg opp i andres søken, på likefot, lede sanne og tålmodige studenter, som kan ville, våge, lære og være stille til

¹W. W. Westcott, S.L. MacGregor Mathers & W.R. Woodman (o.a.)