detgyldnedaggry.com  

Merk: Dette mystiske manifest dukket opp i den tyske byen Kassel i 1614, og initierte en ny interesse for rosenkorsbevegelsen. En bevegelse som fokuserte på menneskehetens spirituelle utvikling, og som tok i bruk både religion og videnskap som redskaper. Inkludert studier i alkymi, hermetisme og kabbala. Fama Fraternitatis er historien om den mytiske grunnlegger av bevegelsen - Christian Rosenkreutz. Dokumentet ble oversatt til engelsk av Thomas Vaughn i 1652. MacGregor Mathers lente seg tungt på legenden om Christian Rosenkreutz' liv og oppdagelsen av graven hans, slik Fama Fraternitatis forteller den; da han skrev Golden Dawns adeptus minor rituale.

Den eneste vise og barmhjertige Gud har i disse siste dager latt sin nåde og godhet strømme ut over menneskeheten, som herved kan oppnå mer og mer av hans sønn Jesus Kristus' og naturens perfekte kunnskap. Og vi kan glede oss over en lykkelig tid, hvor det ikke bare er åpenbart for oss en del av verden som før var ukjent og skjult, men hvor også mange vidunderlige og hittil ukjente naturens arbeider og vesener er blitt gjort manifest for oss. Og har endatil hevet mennesker gjennomtrengt av visdom, som kanskje vil fornye og redusere alle kunster (i denne vår plettede og uperfekte tid) til perfeksjon; slik at mennesket endelig kan forstå sin egen edelhet og verdi, og hvorfor det kalles microcosmos, og hvor langt inn i naturen denne kunnskapen når.

Selv om den udannede verden vil bli bare lite begeistret for denne forståelsen, og heller vil smile og spotte, slik vil også kunnskapsrike menneskers stolthet og begjærlighet være så stor, at de ikke vil finne på å enes om noe. For om de så fant på, kunne de ut av alle disse ting som Gud nå så rikt bestøver oss med, hente librum naturae, eller all kunsts perfekte metode. Men slik er deres motstand, at de fortsatt holder - og er uvillige til å gi slipp på - den gamle kurs, og estimerer Porfyrius, Aristoteles og Galen, og det som bare har et skinn av lærdom, mer enn det klare og manifesterte lys og sannhet. Mens dem de akter så høyt - om de levde nå - med stor glede ville forlatt sine gale doktriner. Mens her er for meget svakhet for slikt stort et arbeide. Og selv om sannhetene i teologi, fysikk og matematikk motsier hverandre, vil uansett den gamle fiende vise seg, og med spissfindighet og knep hindre hvert menneskes gode hensikt med sine kontinuerlige dirigeringer og villedninger. Med en generell reformering som mål, har den mest gudfryktige og høyt opplyste fader, vår bror, C.R. en tysker, leder og stifter av vårt brorskap, meget og lenge arbeidet.

Vår bror ble på grunn av fattigdom (selv om familien kom fra gode kår), plassert i kloster som femåring. Tatt i klosterets skole lærte han gresk og latin slik at han (på sitt ærlige ønske og anmodning) tidlig i tenårene ble tilknyttet en bror, P.A.L., som hadde bestemt seg for å dra til det hellige land. Selv om denne bror døde på Kypros, og slik aldri kom til Jerusalem, snudde ikke C.R., men skipet seg selv over, og ville dra mot Damaskus, i den hensikt å dra derfra til Jerusalem. Men på grunn av visse svakheter i hans legeme ble han værende der han kom i land, og med den legekyndighet han praktiserte økte hans anseelse blant tyrkerne. I mellomtiden ble han ved tilfeldigheter kjent med noen vise menn fra Damaskus i Arabia, og han fikk se hvilke store undere de kunne dreie, og hvordan naturen ble oppdaget for dem. Ved dette ble hans høye og noble ånd så oppløftet, at Jerusalem ikke lenger lå så sterkt på hans sinn som Damaskus. Da han ikke kunne tøyle sine ønsker lenger, gjorde han en handel med araberne, at de for en viss sum penger skulle ta ham med til Damaskus. Han var bare omkring seksten år da han kom dit, men av sterk, hollandsk konstitusjon. Der mottok de vise ham (som han selv bekjente) ikke som en fremmed, men som en de lenge hadde ventet på. De kalte ham ved navn, og viste ham hendelser fra hans kloster, hvorved han bare kunne undre seg stort. Han lærte seg bedre arabisk, slik at han det følgende år kunne oversette boken M. til latin. Boken tok han senere med seg. Damaskus er det sted vår bror lærte sin fysick og matematick, over hvilke verden ville jublet, om her var mer kjærlighet og mindre misunnelse. Etter tre år tok han fatt på hjemreisen, og dro over Sinus Arabicus inn i Egypt. Her ble han ikke lenge, bare for å gjøre seg kjent med planter og dyr. Han seilte over hele Middelhavet for å komme til Fez, dit araberne hadde anbefalt ham å reise. Og det er en stor skam for oss, at vise menn - så fjern den ene fra den andre - ikke bare blir enige og forakter all kranglevoren skrift. Og også er villige til, under hemmeligholdelsens segl, å dele sine hemmeligheter med andre.

Hvert år gjester arabere og afrikanere hverandre, og de spør hverandre ut innen sine kunster; om de lykkeligvis har funnet ut bedre metoder, eller om erfaringer har svekket deres argumenter. Og hvert år blir noe nytt oppdaget, som forbedrer kunnskapen i matematika, fysikk eller magi (for i de dager var de i Fez blant de dyktigste). I disse dager er det ikke noen mangel på kunnskapsrike menn i Tyskland; magikere, cabalister, fysikere og filosofer, var det bare mer kjærlighet og vennlighet blant dem, ville ikke de fleste holdt sine hemmeligheter for seg selv. I Fez ble C.R. kjent med dem vanligvis kalt elementærinnbyggerne, som åpenbarte mange av hemmelighetene sine for ham. På samme måte som vi tyskere likeledes kan samle sammen mange ting, om vi hadde samme enhet og ønske om å lete ut hemmelighetene blant oss.

Angående magikerne i Fez, bekjente han ofte at magien deres ikke var fullstendig ren, og at også kabbalaen deres var forurenset av religionen. På tross av dette visste han å gjøre god bruk av de samme, og fant slik et enda bedre grunnlag for sin tro. Helt i overensstemmelse med den hele verdens harmoni, og vidunderlig preget i alle perioders tid. Og av dette følger den vakre enighet, at som i hvert eneste frø finnes trær og frukt, slik er den hele store verden, hvis religion, politikk, helse, medlemmer, natur, språk, ord og arbeider er enige, sympatiserende og i samstemt melodi med Gud, himmel og jord; likeledes inne i menneskers vesle kropp. Og det som er i motstrid med denne verden er feil, falskhet og kommer fra djevelen, som alene er første, midterste og siste grunn til strid, blindhet og verdens mørke.  Også, om man undersøker blant alle personer på jorden, ville man finne at det som er godt og riktig, alltid er i takt med seg selv; mens alt det andre er flekket av tusen feilaktige innbilskheter.

Etter to år dro bror C.R. fra byen Fez, og seilte med mange kostelige ting til Spania. Han håpet at siden hans reise hadde gått så godt og vært så profitabel, ville Europas lærde glede seg med ham, og begynne å lede og ordne alle sine studier i henhold til disse sunne og sikre fundamenter. Med dette formål konfererte han med Spanias lærde, og viste dem våre kunsters feil, og hvordan de kunne korrigeres. Og hvorfra de kunne samle den sanne og fremtidens Indica, hvori de burde enes med de ting som har vært. Han viste også hvordan kirkens feil kunne rettes og hvordan hele filosofia moralis burde forbedres. Han viste dem nye vekster, nye frukter og dyr, som var i overensstemmelse med den gamle filosofi, og foreskrev dem nye axiomata som ville gjenopprette alle ting. Men alt var latterlig for dem. Og fordi det var nytt, fryktet de at deres store ry skulle minske om de nå igjen måtte begynne å lære, og innrømme sine mangeårige feil. Som de dessuten var vant til, og som egentlig hadde brakt dem dit de ønsket. La den reformeres, den som elsker uro.

Den samme sang ble også sunget ham i andre land. Dette berørte ham alt mer fordi det var det motsatte av hva han hadde forventet. Han hadde kommet klar til i overflod å dele sine hemmeligheter med de lærde, om de bare hadde påtatt seg å skrive den sanne og ufeilbarlige Axiomata. Dens evner, vitenskaper og kunster, hele dens natur, visste han ville føre dem til, som langs en oppgått sti, det eneste midtre punkt og centrum. Og - som det er vanlig blant araberne - den skulle bare tjene de vise og lærde som en norm. At det også kan være samfunn i Europa, som kan ha gull, sølv og kostelige steiner, tilstrekkelig til å skjenke konger, for nødvendig bruk og til lovlig formål. Med dette kan slike som kan være ledere bli brakt opp, for å lære alt det som Gud har latt mennesket vite. De blir derved i stand til, i trengende tider, å gi råd til dem som søker det, slik de hedenske orakler gjorde. Visst må vi tilstå at verden alt i de dager var plaget av den store uro. Mens den strevde for å bli befridd for den; frembrakte dens smerte verdige menn, som med all kraft brøt løs fra mørke og barbari, og forlot oss som oppnådde å følge dem: Og visselig har de vært den øverste spiss i trigono igneo. Dens flamme skal nå bare bli mer og mer skinnende, og skal utvilsomt gi det siste lys til verden.

En slik en har Teofrastus vært i kallelse og gjerning. Selv om han ikke har tilhørt vårt brorskap, har han likefullt omhyggelig lest gjennom boken M. Herved ble hans skarpe ingenium oppløftet. Men denne mann ble også hindret på sin vei av mengder av vise og vidtseende menn, slik at han aldri i fred og ro kunne konferere med andre om den kunnskap og forståelse han hadde av naturen. Derfor gjorde han heller narr av disse geskjeftige i sine skrifter, og viste dem aldri hvem han egentlig var. Likevel finnes hos ham lett gjenkjennelig den før nevnte harmonia, som han utvilsomt hadde delt med de lærde, dersom han ikke hadde funnet dem mer verdige til subtil sjikanering enn til å bli instruert i større kunster og vitenskaper. I et fritt og tøylesløst liv mistet han sin tid, og forlot så verden og dens tåpelige nytelser.

Men for ikke å glemme vår kjærlige fader, bror C.R.: Etter mange smertefulle reiser, og fruktesløse sanne instruksjoner, returnerte han igjen til Tyskland. Et land han (på grunn av de forandringer som snart skulle komme, og på grunn av den merkelige og farlige strid) elsket av hele sitt hjerte. Og selv om han der kunne skrytt av sin kunst, særlig transmuteringen av metaller, viste han i stedet respekt for himmelen og sine medborgere, menneskene, fremfor å søke forfengelighetens ære og prakt. Likevel bygget han en passende og pen bolig, hvor han grublet over sin reise og filosofi og smeltet dem sammen i et sant minnesmerke. I dette hus tilbrakte han meget tid med matematick, og lagde mange fine instrumenter, ex omnibus hajus artis partibus, hvor av bare noe fortsatt er hos oss, som du snart vil forstå. Etter fem år begynte han igjen å tenke på den ønskede reformering; uten å vente noen støtte fra andre. Om han selv var i smerte, lysten, utrettelig; påtok han seg, sammen med noen få andre, å forsøke nå målet. For dette endemål tok han tre av sine brødre ut fra sitt første kloster: Bror G.V., bror J.A., og bror J.O. Disse hadde mer kunnskap om kunstene enn andre på den tiden. Disse bandt han til seg til trofasthet, flittighet, og hemmelighet; og også til å skrive nøyaktig ned det han skulle lede og instruere dem i. For at de som skulle komme, og gjennom særlig åpenbaring skulle bli mottatt i dette brorskap, ikke skulle bli lurt for en enste stavelse og et eneste ord.

På denne måten begynte Rosenkorsets brorskap, med fire personer bare. De lagde det magiske språk og dets skrift; med en stor lærebok, som vi fortsatt daglig benytter til Guds pris og ære. Og ved å finne stor visdom deri, lagde de også den første delen av boken M. Men i respekt for at dette arbeid ble tungt, og at den unevnelige strømmen av syke hindret dem, besluttet de å ta en pause og heller motta nye medlemmer til brorskapet.  Så meget mer som hans nye bygning (kalt Sancti spiritus) nå var ferdig. Som nye ble utvalgt bror R.C., hans avdøde fars brors sønn, bror B, en dyktig maler, G. og P.D., sekretæren deres. Alle tyske, unntatt J.A. så i alt var de åtte i tallet. Alle ugifte og sverget til jomfrudom. Disse samlet så en bok eller et verk med alt det som mennesket kan begjære, ønske eller håpe på.

Selv om vi nå fritt tilstår at verden er meget forbedret i løpet av hundre år, er vi likevel sikre på at vår Axiomata skal bestå urokkelig til verdens ende. Og heller ikke skal verden i sin høyeste og siste alder se noe annet, for vår Rota tar sin begynnelse fra den dagen Gud sa Fiat, og skal ende når Gud sier Pereat. Likevel slår Guds klokke hvert minutt, hvor våre knapt slår riktige timeslag. Vi tror også fast at om våre brødre og fedre hadde levd i dette nåtidige og klare lys, ville de vært mer overbærende i sin håndtering av paven, mahomet, skrivere, kunstnere og ordkløvere, og vist seg mer hjelpsomme, ikke bare med sukk, med ønske om deres slutt og fortæring.

Da nå disse åtte brødre hadde bestemt og ordnet alle ting på en slik måte at noe stort arbeid ikke lenger var nødvendig, ville de ikke lenger være sammen. Siden alle var tilstrekkelig belest og opplært, og fullt i stand til å uttale seg om hemmelig og åpenbart filosofi, gjorde de som de hadde bestemt i begynnelsen: De spredte seg til ulike land. Ikke bare for at deres Axiomata i hemmelighet kunne bli grundig undersøkt av de lærde, men at de selv, om de i et land eller annet observerte noe, eller oppdaget en feil; kunne fortelle hverandre om den.

Deres enighet var slik: Først, at ingen av dem skulle erklære noe annet enn det som kurerte syke, og det gratis.
2. Ingen av etterkommerne skulle være bundet av å følge en spesiell vane, men følge de skikker i det land de var i. 3. At hvert år på dagen C skulle de møtes sammen i huset S. Spiritus, eller skriftlig angi grunnen for sitt fravær.
4. Hver bror skulle se seg om etter en verdig person, som etter hans død, kunne etterfølge ham. 5. Ordet C.R. skulle være deres segl, merke og karakter. 6. Brorskapet skulle være hemmelig i hundre år. Disse seks artikler bandt de seg til hverandre å holde, og fem av brødrene reiste. Bare brødrene B. og D. ble igjen hos faderen, fra. R.C., et helt år, før de også reiste. Da ble hans fetter og bror J.O. igjen hos ham. Slik at han resten av sitt liv hadde to av sine brødre hos seg. Og selv om kirken fortsatt ikke var renset, vet vi at de ikke brydde seg stort med den i det de med lengtende ønske lette etter. Hvert år samlet de seg i glede, og ga en fullstendig beretning om alt de hadde gjort. Her må sannelig ha vært stor lykke, og høre sant og uten avbrytelse fortalt og vist alle de undre som Gud har helt ut her og der gjennom verden. Alle bør holde det for sikkert at slike personer som ble sendt og ført sammen av Gud og av himlene, og valgt ut blant de viseste menn; slike levde sammen i mange aldre, levde sammen over alle andre i den høyeste enhet, største hemmelighet og største vennlighet mot hverandre.

Men selv om de førte et høyst rosverdig liv, og selv om de var fri fra all sykdom og smerte, kunne de ikke leve ut over den tid tilmålt dem av Gud. Den første av dette brorskap som døde, og det i England, var J.O., som bror C. lenge før hadde forutsagt. J.O var meget dyktig, og godt skolert i kabbala, som hans bok H. er et bevis på. I England snakkes han meget om; først og fremst fordi han kurerte en ung jarl av Norfolk for spedalskhet. Brødrene hadde bestemt, så sant mulig, at deres gravsteder skulle forbli hemmelige, slik at til denne dag er det ikke kjent for oss hva som har skjedd med noen av dem. Likevel ble alle plasser fylt av verdige etterfølgere. Og dette vil vi bekjenne offentlig for de tilstede til Guds ære, at de hemmeligheter vi måtte ha lært av boken M. (og for våre øyne ser vi bildet og mønsteret av hele den verden), er likevel ikke våre uhell vist oss, heller ikke vår dødstime, som bare er kjent for Gud selv, som derved holder oss i kontinuerlig beredskap. Men herom mer i vår Bekjennelse, hvor vi fremfører 37 grunner for at vi nå gjør vårt brorskap kjent, og tilbyr slike høye mysterier, og uten begrensning eller belønning. Vi lover dessuten mer gull enn begge indiaene bringer den spanske konge; for Europa er med barn, og vil frembringe et sterkt barn, som vil behøve en stor gudfaders gave.

Etter at J.O. var død, nølte ikke bror R.C. Så snart han kunne kalte han de andre sammen, slik at (antar vi:) de kunne gravlegge ham. Selv om vi (som var de siste) hittil ikke visste når vår kjærlige fader R.C. døde, og ikke hadde annet enn de nakne navn på grunnleggerne, og alle deres etterfølgere, kom det likevel inn i vårt minne en hemmelighet, som gjennom mørke og skjulte ord og i hundreårenes tale, bror A., D.s etterfølger (som var av den siste og andre rad og rekke, og hadde levd sammen med flere av oss), delte med oss av den tredje rad og rekke. Nå må vi bekjenne at etter nevnte bror A.s død, hadde ingen av oss på noen måte noen kunnskap om bror R.C. og hans første medbrødre. Annet enn det som eksisterte i vårt filosofiske bibliotheca, blant hvilke vår Axiomata regnes som den ledende, Rota Mundi som den kunstneriske, og Protheus som den mest givende. Likeledes vet vi ikke med sikkerhet om de i den andre rad har vært av samme visdom som de første, og om de fikk innblikk i alle ting. Det skal heretter erklæres for den dannede leser, ikke bare har vi hørt om R.C.s gravleggelse, men også gjort den offentlig kjent gjennom Guds forsyn, lidelse og befaling, som vi høyst trofast adlyder; slik at om vi diskret og kristelig blir spurt vil vi ikke være redde for i trykk å stå frem med våre navn og etternavn, våre møter, og alt annet som måtte bli krevd av vår hånd.

Den sanne og fullstendige beretning om funnene omkring den høyt opplyste Guds mann, fra. C.R.C., er denne: Etter at A. i Gallia Narbonensis var død, så etterfulgte i hans sted vår kjærlige bror N.N. Etter at han hadde sluttet seg til oss og tatt sin ed om ærbarhet og hemmeligholdelse, informerte denne mann oss bona fide om at A. hadde trøstet ham med å fortelle at dette brorskap om ikke lenge ikke skulle være så skjult, men skulle for hele den tyske nasjon være hjelpsom, nødvendig og anbefalelsesverdig; noe A. i sin tilstand absolutt ikke skammet seg over.
Det følgende år, etter at N.N. hadde  fullført sin skole og nå var ment å reise; for det formål tilstrekkelig ustyrt fra Fortunatus' pung, tenkte han (siden han var en god arkitekt) å forandre noe på sin bygning for å gjøre den mer passende. Mens han slik fornyet, falt hans øyne på minnetavlen som var støpt i messing, og som inneholdt alle brødrenes navn, sammen med noen andre ting. Denne ville N.N. flytte til et mer passende sted; for hvor og når fra. R.C. døde, eller i hvilket land han var gravlagt, var skjult av våre forgjengere og ukjent for oss. Minnetavlen var imidlertid festet ganske kraftig, slik at da den med makt ble dratt ned av veggen, rev den en ubetydelig stein ut av den tynne veggen, eller murpussen, foran en gjemt dør. Og slik, mens han ikke lette, avdekket han den. Med lyst og lengten rev vi ned resten av veggen, og fikk se hele døren. På den var skrevet med store bokstaver: Post 120 annos patebo, med Herrens år under. Derfor gav vi Gud takk og lot arbeidet hvile den samme kveld, fordi vi først ville se gjennom vår Rotam. Men vi referer igjen til Konfesjonen, for det vi publiserer her er gjort for å hjelpe dem som er verdige, mens det til de uverdige (med Guds vilje) vil bringe liten fortjeneste. For slik vår dør ble slik vidunderlig oppdaget etter så mange år, skal det også åpnes en dør for Europa som alt nå begynner å synes, og som mange venter så sterkt på.

Den påfølgende morgen åpnet vi døren, og for vårt syn fremtrådte et hvelv med syv sider og hjørner. Hver side fem fot bred og åtte fot høy. Selv om solen aldri lyste i dette hvelv, var det likefullt opplyst av en annen sol, som hadde lært dette av solen, og var plassert i den øvre delen av takets senter. I midten, istedenfor en gravstein, var et rundt alter dekket av en messingplate, med dette gravert derpå:

A.C.R.C. hoc universi compendium vivus mihi sepulchrum feci

Rundt om den første sirkelen, eller kanten, stod: Jesus mihi omnia

I midten var fire figurer, innelukket i sirkler, hvis innskrift var,

1. Nequaquam vacuum.

2. Legis jugum.

3. Libertas evangelii.

4. Dei gloria intacta.

Dette er alt klart og opplyst; som også de syv sider og de to heptagoni: så vi knelte alle, og gav takk til den ene vise, ene mektige og ene evige Gud, som har lært oss mer enn alle menneskers vett kunne funnet ut, priset være hans hellige navn. Dette hvelv delte vi i tre deler, den øvre del eller taket, veggen eller siden, grunnen eller gulvet.

Hva angår den øvre delen trenger du ikke forstå mer av den på dette tidspunkt, enn at den var delt i forhold til de syv sider i triangelen, som var i det opplyste senter. Men hva innholdet er i dette, skal du om Gud vil (og du søker vårt selskap) se med egne øyne. Hver side eller vegg er delt i ti figurer, hver og en med sine egne figurer og setninger, slik de er vist og satt frem concentratum her i vår bok.

Bunnen igjen er delt i trianglet, men fordi deri er beskrevet kraften i og kontrollen over de underordnede guvernører, utelater vi å manifestere nevnte, av frykt for misbruk av den onde og ugudelige verden. Men de som er skaffet og forsynt med den himmelske motgift, kan uten frykt eller skade betrå og smerte hodet til den gamle og onde slange, som denne vår tid er så skapt for. Hver side eller vegg hadde en dør eller en kiste, hvori det lå ulike ting, blant annet alle våre bøker, som vi dog hadde fra før. Ved siden av Vocabular theoph: par. ho. og slike vi daglig, uforfalsket deltar i. Her inne fant vi også hans itinerarium og vitam, hvorfra vi har hentet det meste til dette skrift. I en annen kiste var speil med ulike egenskaper, og andre steder var små bjeller, brennende lamper og vidunderlige, kunstige sanger. Alt for det formål; at om så skulle skje gjennom hundre år at ordenen eller brorskapet skulle bli til intet; ville den gjennom innholdet i denne grav kunne gjenoppstå.

Hittil hadde vi ikke sett vår grundige og vise faders døde legeme. Vi flyttet derfor alteret til side, løftet så opp en sterk messingplate, og fant et skjønt og verdig legeme; helt og ukonsumert, som om han var i live, med alle sine drakter og dekorasjoner. I hans hånd var en pergamentbok, kalt I., som ved siden av Bibelen er vår største skatt, og som burde vært overlevert til verdens kritikk. Ved slutten av boken står følgende elogium:

Granum pectori Jesu insitum.

C. Ros C. ex nobili atque splendida Germaniae R.C. familia oriundus, vir sui seculi divinis revelatiombus subtilissimis imaginationibus, indefissis laboribus ad coetestia, atque humana mysteria; arcanave admissus postquam suam (quam Arabico & Africano itineribus Collegerat) plusquam regiam, atque  imperatoriam Gazam suo seculo nondum convenientem, posteritati eruendam custodivisset & jamsuarum Artium, ut & nominis, fides acconjunctissimos herides instituisset, mundum minitum omnibus motibus magno illi respondentem fabricasset hocque tandem preteritarum, praesentium & futurarum, rerum compendio extracto, centenario major non morbo (quem ipse nunquam corpore expertus erat, nunquam alios infestare sinebat) ullo pellente sed spiritu Dei evocante, illuminatum animam (inter Fratrum amplexus & ultima oscula) fidelissimo creatori Deo reddidisset, Pater dilectissimus, Fra: suavissimus, praeceptor fidelissimus amicus integerimus, a suis ad 120 annos hic absconditus est.

Under dette hadde de selv undertegnet:

1. Fra. I.A., Fr. C.H. - electione Fraternitatis caput.

2. Fr. G.V.M.P.C.

3. Fra. R.C. - Iunior haeres S. Spiritus

4. Fra. B.M., P.A.. - Pictor & Architectus

5. Fr. C.G.M.P.I - Cabalista

Secundi Circuli

1. Fra. P.A. - etterfølger fr. I.O. - Mathematicus

2. Fra A. - etterfølger fra. P.D.

3. Fra R. - etterfølger patris C.R.C. cum Christo triumphant

På slutten stod skrevet:

Ex Deo nascimur, in Jesu morimur, per Spiritum Sanctum revivscimus.

På denne tid var brødrene I.O og D. alt døde, men deres gravsteder, hvor kan de finnes? Vi tviler ikke på at vår fra. Senior har de samme og spesielle ting lagt i jord, og kan hende gjemt på lignende vis. Vi håper også at dette vårt eksempel vil bevege andre, flittigere, til å forhøre seg om deres navn (som vi av den grunn har publisert), og å lete etter stedet hvor de er gravlagt. Det meste om dem, på grunn av praksis og fysikk, er kjent - og satt pris på blant svært gamle folk; om søket lykkes vil kanskje vår Gaza bli større, eller i det minste fremtre ryddigere.

Hva angår Minutum Mundum fant vi det lagt i et annet lite alter, i sannhet finere enn noe forstående menneske kan forestille seg; men vi lar det ubeskrevet, inntil vi for visst blir svart på denne vår trohjertede Fama. Og så har vi dekket graven igjen med platen, og derpå satt alteret, stengt døren, og sikret den med alle våre segl. Dessuten har det, etter instruksjon og kommando fra vår Rota, kommet for dagen noen bøker, blant dem M. (som ble skrevet i stedet for husholdspass av prisverdige M.P.). Til slutt skiltes vi en fra en annen, og lot våre juveler i de naturlige arvingers varetekt. Og så venter vi de lærdes og de ulærdes svar og dom.

Likevel vet vi at det etter en tid nå vil bli en generell reformasjon, både av guddommelige og menneskelige ting, slik vi ønsker og andre forventer. For det er passende, at før soloppgang skulle det komme og strømme ut Aurora, eller en klarhet, eller et guddommelig lys på himmelen. Og så i mellomtiden skal noen få, som vil gi sine navn, holde sammen, og slik øke antallet i, og respekten for vårt brorskap, og lage en lykkelig og ønsket begynnelse på våre philosophical canons, foreskrevet oss av vår bror R.C. Og slik sammen med oss få del i våre skatter (som aldri kan feile eller bli ødelagt), i all ydmykhet og kjærlighet å få lettet denne verdens byrder, og ikke gå så blindt i kunnskapen om Guds underfulle arbeider.

Men for at hver kristen skal kunne vite av hva slags religion og tro vi er, tilstår vi oss kunnskapen om Jesus Kristus (den samme som nå i disse siste dager, og særlig i Tyskland, er erklært ren og klar, renset og fri for alle vinglende mennesker, kjettere og falske profeter). Vi bruker to sakramenter. Begge opprettet i henhold til den første reformerte kirkes alle former og seremonier. I Politia anerkjenner vi det romerske imperium og Quartam Monarchiam for vårt kristne overhode. Selv om vi vet at endringer er forestående, og av hele vårt hjerte gjerne ville meddelt dette til andre gudelig utdannede menn; kan intet menneske (uten Gud alene) gjøre det vanlig, heller ikke kan noen uverdig person berøve oss for det. Men vi skal hjelpe med hemmelig bistand så god en sak, og Gud skal tillate eller hindre oss. For vår Gud er ikke blind, som den hedenske Fortuna, men er kirkens smykke, og templets ære. Vår filosofi er heller ingen ny oppfinnelse. Adam mottok den etter sitt fall, og Moses og Salomo brukte den. Den er ikke mye å betvile, eller motsi med andre syn eller meninger. Å se sannheten er fredfylt, kortfattet, og alltid lik seg selv i alle ting, og spesielt i overenstemmelse med Jesus in omni parte og alle medlemmer. Og som Jesus er Faderens sanne bilde, slik er vår filosofi hans bilde. Det skal ikke bli sagt; dette er sant i henhold til filosofi, men sant i henhold til teologi. Og der hvor Platon, Aristoteles, Pytagoras og andre traff blink, og der hvor Enok, Abraham, Moses, Salomo overgikk hverandre, men spesielt der hvor den vidunderlige bok Bibelen overensstemmer. Alt dette smelter sammen, og danner en sfære eller globe, hvis samlede deler er like langt fra sentrum, og om dette skal det tales mer og klarere ved kristelige sammenkomster.

Men nå angående den (og i denne vår tid) ugudelige og forbannede gullmaking, som har fått slikt overtak, for under foregivende av å gjøre slikt, bruker mange rømlinger og kjeltringaktige personer store skurkestreker og bedragerier, og misbruker den anerkjennelse som blir gitt dem. Sannelig nå til dags holder diskresjonens menn transmuteringen av metaller for å være det høyeste punkt og fastigium i filosofi. Dette er all deres hensikt og ønske, og at Gud ville bli høyst aktet av dem, og æret, som kunne lage store mengder gull, og i overflod, som de med planlagte bønner håper å oppnå av den allvitende Gud, kjenneren av alle hjerter. Vi vil derfor offentlig forklare at de sanne filosofer er av en annen mening, aktende lite det å lage gull, som bare er en parergon, for filosofene; de har tusen bedre ting.

Og vi sier med vår elskende fader R.C.C. Phy: aurum nisi quantum: aurum, for dem er hele naturen oppdaget: Han gleder seg ikke over at han kan lage gull, og at - som Kristus sa; djevlene adlyder ham, men over at han ser himlene åpne og Guds engler stige opp og ned, og sitt navn skrevet i livets bok. Vi vil også bevitne at under navnet Chymia er mange bøker og bilder satt frem i Contumeliam gloriae Dei, som vi vil kalle dem når deres tid kommer, og vil gi til de renhjertede en katalog, eller et register over dem. Og vi ber alle lærde mennesker å merke seg denne type bøker, for fienden hviler aldri men sår sine strå, til en sterkere rykker dem opp med rot. Så ifølge viljen og meningen til fra. C.R.C. ber vi hans brødre igjen alle lærde i Europa som kommer til å lese (sendt frem i fem språk) denne vår Fama og Confessionen, om å fornøye seg med å overveie og tenke over dette vårt tilbud, og å undersøke sin kunst nært og skarpt, og se tidene som er med all flid, og erklære hva de har i sinne enten communicatio consilio, eller singulatim i skrift. Og selv om vi nå hverken snakker om navn eller møter, skal likevel alles mening for visst komme oss i hende, på hvilket språk de enn måtte være; og ikke skal den feile som gir sitt navn, eller vil snakke med noen av oss, enten ved munnens ord, eller om det lar seg gjøre, i skrift. Og dette sier vi som en sannhet at den som ærlig og fra sitt hjerte nærer hengivenhet for oss, det skal være gavnlig for ham i goder, kropp og sjel. Men den som er uærlig eller bare grådig på rikdom, skal ikke på noe sett og vis kunne skade oss, men bringe seg selv til den ytterste ruin og ødeleggelse. Også vårt hus (selv om tusen mennesker nær har sett og fasthold det) skal for alltid forbli urørt, uskadet og gjemt for den onde verden.