Hvem er jeg?

Jeg er et menneske. En naturens diamant. Et mangefasettert vesen, som glitrer med sitt eget lys. En bevissthet i en kropp. En fysisk og en åndelig tilværelse. Jeg er en. Men allikevel mange. Jeg er kvinne. Eller jeg er mann. Uansett kjønn bærer jeg med meg mange personligheter. Og spiller mange roller på livets scene: Jeg er barn. Først når mine foreldre er døde, slutter jeg muligens å være barn. Jeg er ungdom. Jeg er voksen. Som voksen er jeg min sosiale status. Dvs. aleneboende, samboende, flersamboende, far, mor, gift, skilt eller noe fullstendig annet. Jeg er mitt arbeid. Hvor jeg også har en status. Både organisatorisk og sosialt. Jeg er min fritid. Jeg er venn. Kanskje fiende. Jeg er en del av en nasjon. Jeg er et unikt individ, den eneste person av sitt slag som lever på planeten Tellus. Et bortgjemt sted i universet.

Jeg er et arkiv. I hjernen finnes et terra-arkiv av umåtelige dimensjoner hvor mitt liv (og kanskje liv før det) er lagret. Noe av dette er jeg fortsatt i stand til å nedlaste på min indre monitor og se i replay. Andre ting er sunket ned i glemsel. Atter andre har jeg selv gravd hull til, spikret lokk over og glemt så godt jeg har kunnet. Jeg er nemlig også et følelsesmenneske, og noen av mine følelser overfor mine hukommelser, har vært så ubehagelige å føle at jeg har glemt. Så godt jeg har kunnet.

Jeg er et tankevesen. Mine tanker bestemmes av det liv jeg velger å leve. Og følgelig av hvilke stimuli jeg gir disse tanker. Mine tanker blir likevel min filosofi. Tankevesenet er bindeleddet mellom den indre virkelighet vi opplever med vårt sinn, og den ytre virkelighet vi opplever med våre sanser og agerer i via vår motorikk. Og tanker påvirkes like meget av begge opplevelser.
Jeg er et aktivt vesen. Jeg lever i en fysisk virkelighet hvor jeg handler ut fra de valg jeg tar. Jeg kan stå utfor i livets bakke og ta portene som de kommer. Eller: Jeg kan parkere mitt legeme ved veikanten og se på livet fra utsiden. Mine valg har konsekvenser. Ett valg er å søke den indre stemme og bringe sitt sinn til harmoni.
 
Jeg er nemlig også en sjel. Et høyere vesen, en gnist av Gud. En sjelegnist sendt til jorden for å søke erfaring. En udødelig samler av filtrerte opplevelser på jakt etter den optimale tilstand: Enhet med det skapte og skaperen. Min sjel taler med en indre stemme. Den vet hva som er godt for meg og hva slags valg jeg bør ta. Dens råd kan jeg høre om jeg bringer min dagligdagse, indre dialog til stillhet.

Hvor kommer jeg fra?

Jeg er et barn av jorden. Resultatet av zygoten mellom mors egg og fars sperma. Som art kan jeg være resultatet av en evolusjon. Eller resultatet av Guds forsøk på å skape sin dualitet i sitt eget bilde. En strengt vitenskapelig forklaring på menneskets opphav beskriver bare de fysiske prosesser. Den beskriver ikke hvorfor det skjedde. 

Uansett hvor mange forfedre vi måtte grave frem fra jordens muld; står det ikke til å nekte at utviklingen av arten menneske, har gått i sprang. Neandertalerne har inntil nylig vært sett på som våre nærmeste forfedre. Men ettersom kilder til ny kunnskap stadig dukker opp under arkeologenes koster, er det også blitt usikkert. Var neandertalerne det siste trappetrinn før homo sapiens eller ikke? Eller levde vår menneskerases forfedre og neandertalerne side om side? Noenlunde sikkert er det imidlertid at vår menneskeart rådde grunnen alene fra for omkring 35.000 år siden. Og på tross av de ulike mennesketypenes likheter - er det også åpenbare forskjeller. Som om man for hvert utviklingstrinn hadde forfinet skapelsen en smule. Gitt den bedre forutsetninger, egenskaper og hjernekapasitet. Det manglende mellomledd er vel egentlig ikke kommet oss noe nærmere? Utviklingen har alltid tatt sprang. Da blir homo sapiens' opphav gjenstand for spekulasjon. Er vi resultatet av en rekke tilfeldige mutasjoner? Kom det utenomjordiske vesener i et romskip og klonet oss frem? Og med vitenskapelige (og ikke vitenskapelige teorier), og Gud veid opp mot hverandre: Så vinner Gud. Og Bibelens skapelsesberetning blir en parabel over det fysiske uttrykk for Guds dualitet. Der mann og kvinne var skapt til å passe på Guds hager. Hvor de nå måtte befinne seg i universet. Men at i alle fall vi i denne hagen forrådte vår gave. Slik at vi nå har overlatt den til troll og krigerske demoner. Beklager digresjonen...

Jeg kommer fra en udødelig sjel. For en tid har den tatt bolig i en kropp for å dele dens erfaringer. Når dette legeme slutter å fungere, og individet blir erklært dødt, vil en del av min energi leve videre: Den udødelige sjel som for et øyeblikk var jeg. Dette energivesen har mest trolig erfaringer fra andre menneskeliv enn ett. Og dersom du ikke har utviklet ditt sinn til å bli en menneskelig mester (hvilket vel er unnskyldelig?), skal den sjel som nå er du, høyst sannsynlig leve liv etter ditt. Teorien kalles reinkarnasjon. Det er en teori mange kabbalister deler med hinduer og buddhister. Sjelen er utsendt av Gud for å samle erfaring om livet i skapelsen. Det gjør den gjennom å leve liv i en fysisk kropp. Kabbalister tror at man gjennom sjelen kan samtale med guddommen.

Blant buddhister og hinduer er teorien om karma knyttet til reinkarnasjon. At det liv du velger å leve får konsekvenser for din sjels neste liv. Da kan man bare fabulere hva slags liv sjelen som var Adolf Hitler vil få? Uansett hva slags reinkarnasjonsteori man bekjenner seg til: Okkultister er enig i at de valg man tar på sitt livs vei får konsekvenser. Både øyeblikkelige og mer langsiktige.
 

Hva er alt sammen?

Det er det du til enhver tid kan se rundt deg.
Som et eksperiment skal vi et øyeblikk blande Gud (i kabbalistisk forstand) og Stephen Hawking, og så skal vi se hva vi får. Bibelen. Og moderne fysikk.
«Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevde over vannene».¹ Forestill deg en uendelighet av energi. Et unevnelig hav av tilsynelatende ingenting. Bare rå, usynlig energi. I dette oppstår plutselig en tanke. En tanke om lys. «Da sa Gud: Det bli lys!»² Tanken blir lys. En voldsom energisk ladning. Og så: Fordi det villes: En tanke som setter alt i bevegelse. Energi gjennom bevegelse omformes til materie. Og: Til galakser av solsystemer, stjernetåker og fødestuer. Et energisk liv. Med blå planeter som edens hager i universet. Et univers i bevegelse. Der planeter som vår muligens er sjeldne. Men størrelsen på universet tatt i betraktning; antagelig mange allikevel? Det finnes milliarder på milliarder av solsystemer rundt oss. Det må være mengder med planeter som ligger like gunstig til som vår. Der det liv som gjennomstrømmer kosmos har kunnet slå rot og utvikle seg.
Energi omformet til materie kan kalles vitenskapelig: Det digre smellet. Et univers som utvikler seg fra noe enormt lite til noe enormt stort. En kabbalistisk synsvinkel blir noe annerledes. Men de to syn har grunntanken om energi i bevegelse felles. Hvorvidt Big Bang teorien er riktig eller ikke, er forsåvidt uvesentlig. For en kabbalist oppsto universet fra intet. Rå, negativ energi, omformet gjennom skapelse til manifestert, positiv energi. Så selv om kabbalister ofte utvikler teorier omkring universets skapelse, er likevel hovedvekten av interessen lagt til hvorfor skapelse fant sted?

Men er det nødvendig å trekke en gud inn i bildet? Beskriver ikke de fysiske prosesser hvordan livet oppstår? Jo, de fysiske forklaringene sier noe om hvilke betingelser som må være til stede, og hvilke kjemiske blandinger som må til. Det er her Gud kommer inn. Er universet skapt som et resultat av en åndelig vilje? Eller har universet oppstått som et resultat av tilfeldige, fysiske og kjemiske prosesser? I den strengt personlige, interne, intellektuelle debatt er Gud valgt som mest sannsynlig. Dette har ikke nødvendigvis noe med kristendom eller annen organisert religion å bestille. Å se på Gud som skaper er en ting. En annen er eksempelvis å se på troen på Jesus Kristus som en forutsetning for frelse eller salighet som menneske. Selv om Gud har skapt oss og vår fysiske virkelighet, er det det liv du lever som bestemmer hva slags død du får.

Men alt sammen?
Det er bare mine sanseinntrykk. Min opplevelse av å ha tiden i en fysisk verden. Der jeg kan studere himmelens planeter i teleskoper. Der jeg kan samhandle med mine omgivelser enten de er mennesker eller ting. Men det er likevel bare min hjernes tolkning av de sanseinntrykk den får. Jeg kaller det virkeligheten.
Uansett kan jeg aldri være helt sikker på at noe eksisterer utenfor min egen oppfattelsessfære.